Velkommen til Barnas Fysioterapeut

for barn mellom 0-100

Velkommen til Barnas fysioterapeut

her er det trygt med 1-1-kontakt og smittevern på plass!

Det er bare EN behandler om gangen og god plass på venterommet som ikke deles med noen andre.

Har du corona-lignende symptomer er det likevel viktig at du gir beskjed før timen for å avklare situasjonen.

Vel og trygt møtt i disse tider!

Har du et barn som

• Gråter mye?

• Sover dårlig og våkner brått?

• Har stiv nakke eller ser bare mot en side?

• Har ammeproblemer eller spiser dårlig?

• Er urolig og ofte utilfreds?

Dette kan være kolikk, men grunnen kan også være at barnet ditt har en fysisk feiltilstand i virvelsøylen, oftest i de øvre nakkeledd, såkalt KISS. Som følge av dette kan barnets opplevelse av fysisk kontakt og nærhet bli forstyrret. I ytterste konsekvens kan det utvikle en såkalt Tilknytningsproblemer/reguleringsvansker.

Har du et barn som

• Strever med fin- og grovmotorikken?

• Klager over hodepine?

• Har konsentrasjonsvansker?

• Sliter med forstoppelse?

• Har språkproblemer?

• Oppleves som hyperaktiv og rastløs?

• Har balanseproblemer, faller ofte og slår seg?

Grunnen til dette kan være en ubehandlet KIDD. Barnet kompenserer en feilstilling i de øvere nakkeledd og dette reduserer fullgodt utvikling av motorikk og sanseintegrasjon. Dette går ofte på bekostning av kvalitet i bevegelsen og i sanseapparatet.
Disse symptomene kan ved hjelp av smertefri behandling lindres eller elimineres helt. Ofte er det enkle grep og veiledning av foreldre i daglig omgang med barnet som kan har stor betydning for barnets velvære.

Ute Imhof

Spesialist i barnefysioterapi × Ekspert på Kiss/KidD

Født i Tyskland og bosatt i Norge siden 1987 og mor til ett barn.

Yrkesbakgrunn

• Fysioterapiskole i Bayreuth/Tyskland, 1981

• Videreutdanning innen barnefysioterapi fra Norge og utlandet

• Spesialist i barnefysioterapi siden 2000

• Jobbet på Akershus Universitets Sykehus (AHUS) i 20 år som barnefysioterapeut med barn i alle aldre og ulik diagnose

• To avbrekk for å jobbe i regi av Norges Handikapforbund i u-land og ved det Norske Helsesenter på Gran Canaria

• Drevet institutt for barn siden 2006

Jeg holder kurs om KISS/KIDD i inn- og utlandet for helsepersonell siden 2005 og er pådriver i å spre kunnskap om KISS og KIDD i Norge.

Tilbakemeldinger fra foreldre

Jente, 4 måneder

Tusen takk for sist. Vi var hos deg med Maryelle i begynnelsen av februar. Du låste opp låsningen hun hadde og lærte oss tilknytningsøvelsen. Vi fortsatte med den i dagene som kom og det gjorde underverker. Vi har et helt nytt barn. Hun er rolig, kosete, tar smokk og sover (nå) gjerne 11 timer om natta. Jeg tror ikke vi hadde vært der vi er i dag hvis det ikke hadde vært for deg. Tusen takk. Tenk at noe så "enkelt" kan gjøre så stor forskjell.

Jente på 6 måneder med sakte motorisk utvikling og mye uro og dårlig søvn:

Vår 6 mnd gamle datter sov dårlig, var stresset, hadde liten interesse av å ligge på magen og hun var enda ikke i nærheten av å snu seg fra rygg til mage. Ute fikk oss til å forstå at fordi vår datter hadde en tøff fødsel, som endte med ødem i hodet og store smerter, hadde hun mest sannsynlig fått sjokk under fødselen. Hun fikk derfor en tøff start på livet, noe som er veldig logisk når man tenker over hvordan vår datter har opplevd dette og følt på dette under fødselen.

Vi fikk hjelp til hvordan vi skulle roe henne ned og trøste henne, slik at hun kunne finne roen til å kunne falle i søvn. Vi fikk også et treningsopplegg for å få henne til å klare å rulle fra rygg til mage. Nå er vår datter en roligere og lykkeligere baby som sovner raskt og som dag for dag blir sterkere i rygg og nakke.

Tusen takk for god hjelp, vi kunne ikke klart dette uten deg!

Jente (tvilling), født våren 2013:

I april i år fikk vi tvillinger, en gutt og en jente. De ble født så seint som i uke 38, og hadde fin fødselsvekt. Jeg fødte på vanlig vis, og gutten kom først, i sete. Jenta som hele svangerskapet hadde ligget med hodet ned, snudde seg brått da tvillingbroren var ute, og det ble litt hastverk med å få henne ut. Det ble klemt en del på magen min for å få henne til å ligge riktig, og de dro henne så ut etter beina, kort tid detter broren var født.De første ukene hjemme var nokså rolige, men ved ca 6-ukers alder ble jenta vår veldig urolig. Hvis hun ikke sov, så skrek hun. Hun spente kroppen sin bakover, og ville helst ligge i bru med magen skutt i været og hodet trykt ned i underlaget. Hun skrek til tider voldsomt, og så på oss med et fortvilet ansiktsuttrykk. Vi begynte da å gå til behandling hos kiropraktor, og holdt på med dette i flere måneder. Det hjalp en del, men jenta vår var fortsatt veldig spent i kroppen, urolig ved amming, og ville ikke finne roen i armene våre.

På et forum for tvillingforeldre leste jeg da om Ute. Det var flere mødre der som skrev at de hadde hatt kjempegode erfaringer med behandling av sine barn hos henne. Jeg fikk en time få dager etter jeg ringte. Ute så tydelig at jenta vår spente kroppen sin feil, balanserte kroppen sin dårlig, var sterk i ryggen, men hadde svak muskulatur i magen og brystet. Hun mente plagene jenta vår hadde var en følge av at hun fikk litt hard medfart under fødsel. Ute lærte meg en øvelse jeg skulle gjøre med jenta mi for å trene opp muskulaturen på framsiden av kroppen. Det var så flott å endelig få noe jeg kunne gjøre for henne! Jeg trente med datteren min tre ganger om dagen i nesten to uker. Hun synes til tider det var nokså pyton, for det var hard trening for den lille kroppen, men effekten lot ikke vente på seg. Ved neste time hos Ute, var jenta vår MYE bedre, var blid, og viste fram sine ”nye kunster”. Etter dette gikk vi over til å jobbe med å få henne til å finne roen i armene våre, slik at dette skulle bli et trygt og godt sted der hun kan slappe av og kose seg. Dette har nå også blitt mye bedre. Om noen kjenner seg igjen i denne historien, anbefaler jeg virkelig å ta kontakt med Ute. Behandlingen gjorde underverker for oss.

Randi

Gutt født i 24. svangerskapsuke

Vår sønn som var født svært prematur (svangerskapsuke 24) var anspent i kroppen og slappet sjelden av, han ville ikke ligge på magen og hadde veldig vanskelig for å sovne. Da han var 3 måneder korrigert for prematuritet var han hos manuellterapeut, men manuellterapeuten fant ikke noen stivhet i kroppen, og mente at sønnen vår kanskje ikke fikk nok støtte når han ble båret. Da han fortsatt strevde med å ligge på magen da han nærmet seg 6 måneder korrigert alder, ble han henvist til en kommunal fysioterapeut av helsesøster. Den kommunale fysioterapeuten spurte om han i det hele tatt hadde prøvd å ligge på magen, og vi fikk inntrykk av at hun var svært bekymret over den forsinkete utviklingen. Hun sa at vi måtte øve og øve og tvinge han til å ligge på magen selv om han ikke likte det. Etter den timen var mor svært mismodig og følte seg som en mislykket mamma. En slektning som selv er manuellterapeut hadde vært på kurs med Ute Imhof, og anbefalte oss å bestille time hos henne. Det er vi svært glade for at vi gjorde.

Ute var den første som skjønte hvordan sønnen vår hadde det og konsekvensene av alt han hadde vært gjennom. Møtet med Ute var terapi både for mor og sønn. Hun snakket ikke om å presse han til fysiske øvelser. Hennes tilnærming handlet om vårt samspill og tilknytning. I løpet av denne første timen hos Ute opplevde jeg for første gang at han roet seg i armene mine uten at jeg bysset som en gal. Allerede etter denne første behandlingen så vi en endring i han og vi som foreldre fikk en ny forståelse av hvordan han hadde det og hvordan vi kunne hjelpe han. Etter at vi begynte behandlingen for kroppskontaktblokkering har den psykomotoriske utviklingen eksplodert. Nå er han 11 måneder korrigert, han krabber perfekt, reiser seg, og går langs bord eller ved å dytte krakken foran seg. Denne utviklingen har skjedd uten at vi har utført spesielle fysiske øvelser med han. Vårt fokus har vært øvelser som handler om tilknytning og kroppskontakt. I ettertid tenker vi at det er helt naturlig at alle de vonde erfaringene premature bærer med seg fra de første ukene i livet preger dem, og at den brå, brutale og premature separasjonen fra mor påvirker den viktige tilknytningen. Det er overraskende og trist at det ikke er mer fokus på dette i behandlingen av de premature barna. Vi fikk heldigvis møte barnas fysioterapeut og er evig takknemlig for den hjelpen vi fikk.

Mirjam Syltebø Endalew

Gutt født våren 2009

Gutten vår ble født på våren 2009 og var 8 uker prematur. Han utviklet seg normalt i begynnelsen, men han brukte lang tid på amming og vi så også at han hadde en favorittside i den forstand at hodet helst lå til høyre og at kroppen lå i en bue. Vi fikk imidlertid beskjed om å ikke stresse med dette, og det var først på høsten da han var rundt 4 måneder at vi fikk første time hos kommunal fysioterapaut og enkelte øvelser som skulle avhjelpe det at han ikke ville ligge på magen og å klare å bevege seg bort fra favorittsiden han hadde.

Øvelsene var til ingen nytte, og 6 måneder gammel lå han fortsatt stort sett på rygg og lekte. I mageleie la han hodet på skrå og hylskrek av smerte. Jeg tok da kontakt med en lokal osteopat etter råd fra helsesøster og fikk vite at han hadde låsninger i nakken, låsninger andre steder fant han ikke. Etter dette ble det bedre for han å ligge på magen, og utviklingen gikk sakte fremover. Allikevel var han 8 måneder før han rullet fra mage til rygg og der stagnerte det. Han var veldig tilfreds med å ligge på ryggen og leke.

Da han var 10 måneder gammel tok vi kontakt med kiropraktor da ostepaten ikke fant flere låsninger. Samtidig byttet vi også fysioterapaut da vi ikke på noen måter var fornøyd med oppfølgningen vi hadde fått. Kiropraktoren fant massive låsninger i nakke, rygg og bekken og han ble behandlet for dette i over 1 år. Utviklingen til gutten gikk imidlertid fortsatt veldig sakte fremover og han hang etterhvert veldig etter grovmotorisk. Låsningene kom stadig tilbake. Det tok lang tid å nå milepælene andre barn nådde naturlig og fort. Han rullet fra rygg til mage da han var 1 år, satte seg opp da han var ca 17 mnd og fikk først til en slags krabbing da han var nesten 2 (vinteren 2011). I tillegg til det grovmotoriske hadde han aversjon mot å ta på ting som mat (han måtte mates), han ville ikke ta på ting som fingermaling eller ting ute i naturen. Han var også sen med å prate og slet sosialt i barnehagen. Krabbeteknikken hans var en slags blanding der han brukte hendene diagnoalt, men hoppet etter med/dro med seg beina. På dette tidspunktet hadde sykehuset vært involvert og det ble søkt PPT.

Høsten 2011 sto utviklingen fortsatt tilnærmet stille eller beveget seg fryktelig sakte og jeg tok kontakt med Ute via epost i første omgang. Jeg hadde hørt om Ute via en annen mamma med god erfaring med vojtatrening. Andre hadde etterhvert begynt å spekulerer i diagnoser, men første timen hos Ute var starten på noe stort for gutten vår (og oss). Han var da 2,5 år gammel og hadde kun gått noen få vaklende skritt mellom oss. For å komme til Ute måtte vi kjøre litt over 1 time, men kjørevei var aldri noen diskusjon. Ute tok et blikk på gutten da vi kom dit og konklusjonen var forsåvidt brutal. Han hadde svært svak kjernemuskulatur. Hun fikk se bilder fra da han var baby og så låsningene hans uten problemer. Ute behandlet stivheter i kroppen hans og vi ble introdusert for vojtatrening. Øvelsene vi fikk skulle vi gjenta 3-4 ganger og gjøre 2 ganger om dagen. I tillegg fikk vi råd om kontaktproblemene hans i forhold til mat og andre ting. Rådet her var å sitte med han på fanget i en setting han var helt trygg og så ta handa hans i for eksempel en bolle med tørkede erter mens han hele tiden ble forsikret om at dette var helt trygt.

Vi dro hjem med et stort håp og med en tanke om at dette skulle vi klare alle sammen. Vi gjorde så langt vi klarte vojtaøvelsene 2 ganger om dagen. I tillegg så la vi ut en «hinderløype» av verandaputer og en treningsmatte på gulvet i stua sånn at han måtte aktivisere kjernemuskulaturen når han krabbet, for når dette lå ute kunne han ikke hoppe over det slik han hadde pleid å gjøre.

Vi så effekten av treningen nesten umiddelbart. Etterhvert så lærte han seg ordentlig diagonal krabbing og etter 2 behandlinger så slapp han seg for første gang og kunne helt trygt stå alene for første gang. Et stort øyeblikk for oss alle! Skrittene var små og sjeldne i begynnelsen, men etter 4 måneder med vojtatrening kom det store gjennombruddet. Før dette hadde han ikke villet reise seg opp selv, og ihvertfall ikke gå rundt i barnehagen. 4 dager før 3 års dagen reiste han seg opp i barnehagen og begynte å gå rundt selv. 3 dager etterpå så løp han rundt i stua her hjemme.

For kontaktproblemene hoppet jeg over ertene, men satset på fingermaling istedet. Bunken med ark ble stor, men det hjalp. For først begynte han å spise selv, og så ble det etterhvert helt greit å krabbe ute og ta på ting i naturen.

Nå er han snart 4 og utviklingen går fortsatt fremover i full fart. Han løper rundt, beveger seg naturlig og mykt, skravla går dagen lang og han trasser slik snart 4 åringer gjerne gjør. Utes ord har brent seg fast: «Tenk på alt han kan klare! Ingen vet hvor langt han kan nå»

Rannveig

Datter - NÅ 9 mnd

Jeg har en datter som nå er 9 mnd gammel. Hun har fått behandling for KISS siden hun var 6 uker gammel. Vi gikk til manuell terapeut til hun var 7-8 mnd, da følte jeg at det var noe " annet" som plaget henne uten og helt vite hva. Jeg hadde på følelsen at hun "aldri" kom til å bli ferdig behandlet, vi gikk til så hyppige behandlinger. Vi hadde daglig en jente som hadde problemer med å sove, var ofte anspent i kroppen når hun satt på fanget, hun var ofte overaktiv, urolig og generelt rastløs i kroppen. Jeg fikk tips fra helsestasjonen om å kontakte Ute og vi fikk raskt time.

Etter det første møte ble det konkludert med at datteren vår hadde kroppskontakt blokkering. Noe som virket veldig logisk men overraskende. Datteren vår klarte sjeldent å slappe av på fanget vårt, hun vridde seg fysisk bort og vi fikk sjeldent blikk kontakt, hun begynte å gråte og protesterte veldig. Vi tenkte at det var fordi hun ikke ønsket å sitte på fanget og heller ville gjøre andre ting. 
Vi fikk ny time etter få dager hvor behandlingen skulle starte. Jeg var veldig skeptisk og klarte ikke helt å tro på at det var riktig å gjennomføre dette , men jeg ble overbevist til slutt. Gjennombruddet skjedde akkurat denne dagen. Vi startet behandlingen ved at jeg satt godt til rette i en sakkosekk med datteren min tett inntil meg (ammestilling), der skulle hun ligge til hun klarte å slappe av. Jeg holdt et godt og fast grep rundt henne og så henne i øynene. Ute satt ved siden av meg og støttet meg. Hun protesterte raskt og gråt intens en god stund. Jeg snakket rolig til henne når hun gråt og snakket oppmuntrende når hun stoppet og så på meg. Det var veldig tøft for meg og holde henne der og jeg gråt selv. Jeg måtte stadig overbevise meg selv om at jeg måtte gjennomføre og være tålmodig. Det viste seg at det hjalp. Etter en god stund lå hun helt avslappet i armene mine og så meg rett i øynene, jeg kunne synge og prate til henne og hun tok meg i ansiktet og smilte til meg. Hun kunne snu hodet bort for nyskjerrighetens skyld men gav meg raskt blikkkontakt igjen. Det var en fantastisk følelse og opplevelse. Dette var nytt for både meg og henne. Det var en befrielse å kunne ha henne på armen hvor hun virkelig slappet av og konsentrasjonen var kun rettet på meg. Virkelig flott! Tårene trillet av glede. 

De neste dagene skulle jeg gjøre denne øvelsen en gang om dagen i en uke. De neste dagene ble like tøffe men noen dager gikk det lettere. Jeg måtte ha tålmodighet og fortsette å overbevise meg selv om at det var riktig. Det var tøft for meg å gjennomføre den daglige øvelsen da jeg fikk følelse av at jeg tvinget henne siden hun protesterte så veldig, men resultatet endte alltid godt og hun lå avslappet i armene mine. Hun bablet i vei og virket fornøyd etterpå. Etter en uke følte jeg ikke så stor fremgang men vi fortsatte en uke til, da begynte vi å se små fremskritt. Hun gav oss stadig mer blikkkontakt både mens hun lekte og når hun satt på fanget. Øvelsen gikk også gradvis bedre ved at hun roet seg raskere. Jeg hadde mail kontakt med Ute jevnlig og fikk raskt svar hvis jeg lurte på noe, det var veldig betryggende.

Nå har det gått en måned siden vi startet og hverdagen er virkelig forandret seg til det positive. Vi har nå en enda mer blid og førnøyd jente. Hun har blitt kosete av seg, kan gni ansiktet sitt inntil våre og hun kan sitte på fanget i loddrett stilling tett inntil oss og gi oss masse blikk kontakt. Hun vrir seg når hun blir nyskjerrig men hun skyver seg ikke fysisk bort lenger. Hun tar intiativet til kos selv og viser at hun vil sitte hos oss, og gir oss mer blikkkontakt når hun ligger på gulvet og leker. Dagene flyter bedre, hun sovner fortere og sover lenger. Hun har generelt funnet roen, rastløsheten og uroligheten er borte. Det er noen dager inni mellom men det vil jeg tro er normalt. Hun er også mer avslappet hos andre enn oss nærmeste.

Jeg er så takknemlig og glad for at jeg fikk så flott hjelp og gjennomførte dette, det har forandret livene våre. Jeg har fått en helt ny kontakt med datteren min og nå stor koser vi oss! Det er virkelig nå jeg har innsett hva jeg har gått glipp av de første månedene, vi opplevde aldri å ha henne i armene våre uten at det var gråt, byssing og vugging. Nå er det avslappende og masse kos! 
Jeg håper min opplevelse og historie kan bidra til at flere oppdager denne behandlingen og hvilken flott effekt den har.

Camilla

Olivia Jaya  – treatments with Ute Imhof

We took our daughter Olivia to see Ute when she was 3 weeks old.  She had been a ‘stargazer’ and so was delivered by caesarian after a long labour.  Olivia seemed to me to have a lot of tension in her neck afterwards.  She was never comfy when we laid her on her back – changing her was always difficult.  I had heard that cranio sacral treatments can be wonderful to help babies after vaginal births and especially so after births where there have been interventions.

Our doula recommended Ute and we booked an appointment.  Ute asked firstly about Olivia’s birth story and really seemed to understand how the experience would affect Olivia in so many ways, not just physically.  Ute made me feel calm, relaxed and I knew that we were in good, experienced hands.  I trusted her immediately.  When she worked with Olivia she did so in the kindest and gentlest of ways and treated her with great respect.  I could see the tension in Olivia’s neck and shoulders disappear as Ute worked on her and held her little head in her hands.  We could see a difference in Olivia after the first treatment and took her back for a second session a few weeks later.  Ute also gave me some exercises to do to help find my core muscles again after the birth and to gently get strong again as the area healed.  Ute worked on the scar for me and made the whole area feel much better, it felt lighter, less tight and was much less swollen. I believe it helped a lot with the healing process.  I can’t recommend Ute enough, she is a very gifted body worker and healer and I’m so glad that both Olivia and I got to receive treatment from her.

Historie om en gutt med en tøff start

Gutten vår fikk en dramatisk start på livet med pustestans, respirator og intensivavdeling. Spesialist- og primærhelsetjenesten har fulgt han tett etter det. Barnefysioterapeuten på sykehuset mistenkte etter hvert at han hadde cerebral parese (CP).
Vi ønsket å innhente en ”second opinion” fra en annen barnefysioterapeut, og fant frem til Barnas Fysioterapeut på internett. Vi fikk raskt time.

Ute Imhof gjorde en helhetlig funksjonsundersøkelse. Vi opplevde at hun hadde et åpent sinn, og at hun ikke forhåndsdømte sønnen vår på grunn av den tøffe starten. Hun var ikke så opptatt av å finne feil, men mer fokusert på å finne løsninger på utfordringene han hadde.
Han var veldig stiv i bekken, rygg og nakke, men etter kun èn behandling krabbet han helt symmetrisk! Det var fantastisk! Etter noen få behandlinger var det så bra at vi ikke avtalte ny time.

Hun ba oss om å hele tiden ”se på gutten vår” – alt han mestret! Hun hjalp oss med å skifte fokus bort fra maktesløshet og bekymringer, til stolthet og optimisme! Sønnen vår var en hardhaus, som hadde kommet seg gjennom dette!  Vi skjønte at vi måtte gi han tid til å utvikle seg i eget tempo. For han nådde alle motoriske milepæler – bare litt senere enn forventet.
Ute Imhof konkluderte tidlig med at gutten vår ikke hadde CP. Nå er han 4 år, og sykehuset har også frafalt mistanken om CP. Ved spørsmål eller bekymringer undervegs, har vi kunnet ringe, melde eller fått snarlig time hos Ute Imhof. Hjelpen hun har gitt oss har betydd ufattelig mye! Hun kan virkelig anbefales!